Landbruk på Vestlandet

Vestlandet er en norsk region bestående av de fire fylkene Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. Av hele Norges landareal er kun 3 % egnet til jordbruksproduksjon (Ca. 12 500 kvadratkilometer). 50 % er skog og 1/3 er myr. Østlandet har mest dyrkbar skog, mens Vestlandet og andre regioner har mer myr. Melk, egg, kjøtt og ull er viktige husdyrprodukter, og er laget av topp norsk kvalitet.

Antall gårdsbruk i Norge sank fra 200 000 i 1959 til 41 800 i 2015. En gjennomgående trend er at dyra beiter mindre enn før: de fores med kraftfor og kan gå inni et fjøs til de blir store og klar for slakting. I teorien kunne man derfor hatt et stort fjøs midt i Oslo sentrum. Men dette kan gå på bekostning av både kvalitet og næring forbrukerne får.

Distriktspolitikk

Økte forskjeller i inntekt mellom små og store garder er en bekymringsfull utvikling. Trenden at de store brukene har fått mer enn de mindre, noe Norges Bondelag reagerer sterkt på. Om man f. eks. har 20 dyr, får man under 20 000 kr i økte inntekter, mens et bruk med 45 dyr kan tjene over 100 000 kr. Det er derfor en stor forskjell i økonomisk støtte.

En stor redusering i jordbruksarealet er helt klart en utfordring på Vestlandet. Mye jord er ikke lenger dyrkbar, og dette kan være fordi vestlandsbønder ikke har fått tatt del i jordbruksveksten. Regjeringens jordbrukspolitikk dreier seg om at produsenter driver trygg og lønnsom matproduksjon som er vennlig overfor forbrukerne, bidrar til sysselsetting og verdiskaping rundt om i Norge. Samtidig er sentraliseringen av jordbruket en utfordring, som kritiseres sterkt av opposisjonen.

Selvforsyningsgrad

Norge har en selvforsyningsgrad på 48.6 %, noe som vil sa at vi i krisetider vil kunne ta relativt godt vare på oss selv uten ekstern import. Vi må allikevel regne med å måtte økte inntaket av f. eks. fisk vis-a-vis kjøtt. Kjøttproduksjonen har i midlertidig blitt tatt over av Østlandet, hvor man produserer på større bruk enn tidligere. Dette gjelder storfekjøtt, sauekjøtt, samt kumelk

Gardsbruk på Østlandet har relativt bedre vilkår enn Vestlandet. Satsing på korn i lavere områder i Østlandet er den nye trenden. For å øke matproduksjonen, kan man dyrke ny jord ved å lage enger eller åkre hvor forbruksvekster kan dyres. Selvsagt har klima, jordkvalitet og terreng mye å si, så ikke alle områder er dyrkbare. Forskere har konkludert med at dyrking av korn på Østlandet er det mest fornuftige.

Klimautfordringer

Bønder både på Vestlandet og Østlandet møter store utfordringer når det kommer til å redusere klimautslipp. Nydyrking kan gå ut over biologimangfoldet, føre til økte CO2-utslipp samt forurense vassdrag. Utfordringen med å dyrke gress er dog at drøvtyggere utnytter de nye gresslettene til å spise mest mulig, som leder til økt fordøyelse og store klimautslipp. Man må også regne med at klimaendringer vil påvirke mulighetene for nydyrking.

Husdyrprodusenter som produserer melk er generelt mest positive til å dyrke ny jord, mens korn- og andre plateprodusenter er mindre interessert i dette, til tross for at det nettopp er mer korn Norge trenger for å øke matproduksjonen. Kraftfôr fra utlandet er nok en viktig grunn til dette. Norge produserer mye kraftfôr selv, men mikser inn store mengder råvarer fra utlandet. For høy andel kraftfôr kan gjøre norsk landbruk sårbart.

Hva vestlandet kan bidra med

En større satsing på små og mellomstore gårder er kanskje Vestlandets beste håp. Der kan de gå fritt på beite i flott norsk natur, og dermed bidra til å bevare fine kulturlandskaper. For mye effektivisering fører til at natur tettes igjen. Man er selvfølgelig avhengig av drahjelp fra staten for at landbruket skal gå i riktig retning, men inntil videre bør Vestlandet fokusere på kvalitet framfor kvantitet.

Store utfordringer framover

Vestlandet sitt jordbruk er med andre ord i økende grad utfordret av sentralisering og Østlandets styrkede posisjon. Frykten er at kun de store brukene skal overleve, mens mindre bruk kan måtte legge ned fordi de blir dyttet ut av markedet. Forbrukerne har mye av ansvaret for utviklingen med å tenke stort; de skal ha billigst mulig mat. Da må bøndene øke produksjonen, og kan bruke mindre ressurser på fritt beite

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *